Anders Johnsrud pumper lett, baseløs pudder i Serre.

Fløy til Nice sammen med Peder, Anders, Tor og Alph Palle. Leiebil var bestilt og betalt, men det var et sant amaras å få tak i nøklene. Etter en diskusjon på gode 2 timer fikk vi ordnet dealen, og gutta pakket seg inn i en Focus C-max (heretter Billy). Kjøreturen til fjells tok ufattelig mange timer. Lå i 30km/t over fjellpassene grunnet ubrukelige sommerdekk. Heldigvis fant plutselig Peder ut at han hadde tatt med seg kjettinger. 4 velvoksne karer med uendelige mengder utstyr sov godt i Billy. Tror det er første gang i mitt liv jeg ikke har smakt matbiten på 24 timer. I Frankrike finnes ikke døgnåpne bensinstasjoner med junk.

Få dager etter julaften har Peder allerede fått seg små hull i gavene fra bestemor.

Skal gjøre en lang historie kort. Vi kom oss på ski. Det har dumpet for ca. en uke siden, og vi kjørte i dag nærmere en meter med godpudder uten særlig såle. Mye moro, mye p-tex-kåt hai, og en tøff dag for ski og brett. Peder viser hvordan boksershortser skal brukes. Palle Alph følger selvfølgelig med. Hein og meg har virkelig noe å leve opp til. En utmerket start på “Nastytour”! Videre gikk turen til sagnomsuste og beryktede La Grave. Fant billig overnatting på Hotel Edelweiss der det også ble et par øl og én Pastis. Vi sov fryktelig godt, Palle og meg.

La Grave, Frankrike

Nydelige La Meije med sine 3550 meter.

To lange turer i dårlig sikt. Vallons de la Meije og Chancel. Jeg slet virkelig med lange tranverser. Lårene mine skrek og grein, og det ble ikke så mange høydemeter at vi skal skrøyte for mye. Flere rygger var bare, og det var mye mindre snø enn normalt, men snøen som var der var super. Uansett fikk jeg et solid inntrykk av området. Ordene blir små. Massivene er enorme. Denne natten tilbringte vi i herberget Camp de la Base.

Tor viser hvordan skikjøring skal utføres i La Grave.

Neste morgen var betraktelig mer lovende. Kaldt som fy, men klar og pen himmel. Filmskaper Peder klarte selvfølgelig å skaffe gratis heiskort slik at reisebudsjettet vår ikke blir sprengt de første dagene. Fikk kjørt noe mer effektivt i dag, skiers left for Le Banan. Det ble få (les: ingen) klassikere, men smilene kom, og det ble noen sekunders fame på tape. Etter en titt på Skiinfo fant vi ut at Frankrike ville bli litt for snøfattig den nærmeste uken. Sveits så bedre ut. Billy satte av gårde, og etter en god kjøretur, og en kort togtur (med bil) var vi fremme i Andermatt ved soloppgang.

Andermatt, Sveits

Utsikt fra varmestuen ved midtstasjonen til Gemsstock-gondolen.

Fikk på en fryktelig dyr frokost, og fant et hotell. Har bestemt oss for å påkoste oss hotell til over nyttår. Det er for tiden bikkjekaldt her i alpeland, og gradestokken viser mellom 10 og 20 kalde. Det er så kaldt at stakkars Alph Palle har frosset fast til bilvinduet i Billy.

Jeg fant en nydelig liten side, populært kalt “minigolf”. Endelig litt luft.

Men, over til kjøringen. Til tross for at det er 5 dager siden sist skikkelige snøfall, har vi funnet drøssevis av ukjørte sider. Skredfaren har vært stor, men nå begynner det så smått og sette seg. Ukjørte sider, kan ikke få sagt det nok.

Sier litt om konsistensen vi opplevde. Sveitsisk pulverschnee passerer de fleste kvalitetskontroller.

I løpet av to dager har vi nå kjørt utallige puddersvinger med fåfølgende faceshots. Dette begynner å høres ut som en typisk Friflyt-historie, men her konstaterer jeg fakta.

Håndlagte Birdos Skis med utsving. Palle liker dekorasjonen.

Etter en lang dag i går løp jeg plutselig på TC, Cato med følge. Veldig hyggelig. Cato hadde fått rævslikket seg til et par planker med omvendt innsving, eller utsving om du vil. Ryktene vil ha det til at slike fremkomstmiddel er noe helt utenom det vanlige. Eller “inn i hælvette” som Oddingene sier. Filmskaper Peder har igjen fått festet noen nydelige svinger til tape, og hobbyfotograf Johnsrud har vært behjelpelig med sine få fotokunnskaper. Slikt blir det resultater av. Det har til tider vert litt spent stemning her nede. Noen sliter med knær og andre sliter med magen.

Sur som få, men laget nydelig pommes. Medførte latter og tårer.

I dag har heldigvis stemningen steget flere hakk, takket være vår overhyggelige vert ved restauranten på Germstack-midtstasjonen. Avslutningsturen i dag ned var helt ufattelig orgasmisk. Selvtilliten min ble skutt i været da vi kjørte fletta av en gjeng locals. Det er godt å være norsk i Sveits! Kvelden kom, og vi feiret nyttår sammen med alle våre norske groupies. Lite mat, høy fjelluft og spenstig ølinntak gjorde at blackoutene vant kampen. Vi husker nada. Alle ble enige om at det var første og siste kule på turen. Fikk våknet, spist opp restene av sjokoladepopcornet, og ut på tur igjen. Forholdene i Andermatt har vært meget tilfredsstillende, men søken etter nye eventyr ble for stor. De fyllesyke herrene kom seg til Italia etter en solid biltur. Havnet etter mye om og men i Courmayeur. Finansministrene vi har med oss ville på død og liv finne et hotell, men når prisen ble 175 euro per hode ble valget enkelt; Billy.

Courmayeur, Italia

I Courmayeur er det stort sett ikke annet å gjøre på enn å øve på håndstående. Anders - Tor, 0-1.

Godt uthvilte våknet vi, edru, friske og raske. Fikset gratis heiskort, fikk høre den herlige nyheten om at “Kong Vinter” fikk terningkast 4 i VG. Når “Yearbook” til sammenligning fikk 5-er, er dette helt utrolig. Det tok ikke mange puckelpistsvinger før vi gikk lei av dette stedet. Det eneste fornuftige som skjedde i fjellheimen var at gutta fikk øvd seg i håndstående. Når jeg i tillegg ikke fikk sett snurten av Mont Blanc med sine 4810 meter dro vi ned til byen og fikk nerdet litt. Deretter vendte vi tilbake til vakre Sveits.

Hospental, Sveits

Et par usle kilometer vest for Andermatt ligger Hospental, et lite område vi ikke fikk utforsket første gang vi var her. Revansjen var søt. Hadde stort sett hele anlegget for oss selv der vi pøket pudder mellom haier og buskas. Til dels dårlig lys og dårlig sikt gjorde at det ikke ble den helt store photoshooten, men minnene forblir husket. Dro ned til Dan Loutrel, mannen fra over dammen som lager de beryktede utsving-skiene. Sjekk nettsidene hans, birdos.com. Palle likte seg godt blant skiene. Vi tok farvell med Bergens-mafiaen, og dro videre med Gunvor og Hanne til Engelberg, Sveits. Booket oss inn på et ungdomsherberge. Her fantes utallige regler, men få vi ikke klarte å bryte.

Engelberg, Sveits

Ukjørt pudder etter 10 minutters haik. Billig morro. Billig.

3 dager siden sist snefall. Skal ikke beskrive stedet mer enn nødvendig. Episk er vel en velbrukt beskrivelse for pene skidager. Snøen var av en konsistens som jeg sjeldent har opplevd, og de dype svingene ble flertallige. Haien hersket også dessverre høyt her i Sveitserland, og utstyret nærmer seg tid for utbytting. Engelberg er et området jeg lett vender tilbake til ved senere anledninger. Her finnes mulighetene vi liker. Tross for et lite drøss bumser og hunder var det ikke vanskeligere enn nødvendig å finne nydelige sider. Åhh. Det ble ikke diskutert i det hele, her skulle vi forbli.

Fikk på et par pinchers på after-ski, men pyset ut i tide. Kvelden gikk med til farvell med jentene, samt gitarspilling og vinsipping sammen med gamle bekjentskaper av Anders. Morsomme trubadurer med egenkomponerte, vulgære sanger.

Tor dropper en herlig liten sak i Engelberg. Andre var kanskje ikke helt heldige med landingen som man kan se nede til høyre. 8 ganger så mye snø hadde kanskje hjulpet.

Hotel Bellevue vertet opp med en av turens bedre frokoster. Løp på stavanger-dansken Kristjan (?) som har sin andre sesong her nede. Han kunne fortelle at han bodde på hotellet vårt for ca. 2500,- i måneden. Kanskje en idé for neste sesong? Etter mange spanske historier til ledelsen for heisanleggene klarte vi omsider igjen å få hyggelige priser på heiskort. Kom oss opp i høyden og fikk i dag som i går lagt mange fine puddersvinger i urørt terreng. Ingen grunn til å la skrøyten ta over, men det var steinbra, i ordets rette forstand. Det minker på sålene dag for dag. Etter å ha fått skjenn for å ha tatt for mange runder i heisen dro vi ned til Billy og Palle som ventet trofast på parkeringsplassen. Plutselig forlot vi Engelberg med Champéry som mål.

Mye kan sies om motene i alpene, men denne tok vel et godt stykke kake?

Champéry, Sveits

De gamle sviver fortsatt best. “Hva f… betyr å sviva”?

Den tidligere arbeidsplassen til Peder, Hotel Suisse, mottok oss med åpne armer. Grunnen sin tidligere innsats som bartender overnatter vi til svært overkommelige priser. 3 stjerner er flere steg fra hva vi har påkostet oss tidligere på reiser. Her skal vi slå oss til ro noen dager.

Fikk på en liten jib i Champéry. Paddeflat landing.

Våknet til regnvær og engasjementet var ikke på topp. Brukte gode 3 timer på å komme oss fra frokostbordet til fjelltoppene. Det lysnet og vi fikk nok en uforglemmelig dag. Fikk på en liten jibb fra noen hyttetak, mekket litt hopp og hygget oss i solsteiken. Kameraet surret og gikk. Mange pene resultater.

Til tross sin unge alder ble Alph Palle med tur. Selvfølgelig aldri sur.

I dag fikk Palle bli med på tur, godt plassert i ryggsekken. Skummelt i starten, men alt ordner seg for snille gutter. Som tidligere nevnt går det hardt utover utstyret vårt. Det er pudder over hele alpene, men snøen er baseløs. Etter å ha returnert fra fjellet ble fjøla lagt inn på krankenhaus. Her skal doktorene fylle, skjære og fikse. Glad det ikke er meg.

Baseløs snø setter preg på utstyr. Haibitt er heldigvis ikke uhelbredelige.

For å oppheve all tvil. I år er det skjerm som gjelder. “Always wear the scarf!”

Plutselig ventet en ny dag her i Thovex’ hjemby. Utstyret vårt ble utskrevet fra sykestuen etter små inngrep. Kan ikke huske å ha hatt så god glil. Swoosh! Ble en stor filmdag, og vi fikk kjørt mye artig. El Toro og undertegnede svettet litt der vi begav oss ut på en liten tur, selvfølgelig med mottoet “wear the scarf”. Slakkskjerf er blitt en nisje, en mote, en fashion og en livsstil. Tross sine fattige 250 høydemeter ble det en solid “bigmountain”-følelse. Nydelig side.

Vanskelig å se spor, men Tor og meg la to nydelige linjer fra toppen. Turens beste run.

Det har gått opp for oss én etter én at reisen nærmer seg slutten. Vi har kjørt det som er å kjøre, snow-forecast forteller oss at det ikke vil dumpe den neste uken, og 4 av 5 lommebøker er tomme. Har ombooket hjemturen vår. 3 uker ble 2. Siste kveld her mellom alpefjell. Bestemte oss for å prøve oss på en apres-ski. Etter få smaksprøver av barens sortement satt 4 staute karer med overkroppen bar og løste verdensproblemer. Slik blir det latter av.

Nice, Frankrike

Etter to uhygienske uker fikk vi endelig tatt oss et velfortjent bad i Middelhavet. Badenymfen Peder fryder seg.

Hotel Suisse forlates. 4 kleine karer setter turen mot Geneve der vi får Johnsrud på et hiclass fly. Resterende mannskap må helt til Nice for å levere Billy. Syden! Finner oss en ledig parkeringsplass og sovner søtt alle og enhver.

Alph Palle og Peder drømmer søtt om svømmehaller.

Blir vekket av en entusiastisk Peder. Med tårer i øynene av gleder kan han meddele at han har funnet en butikk med kaker, til tross for at det er søndag. Gnir søvnen ut av hvitøyet, og vanker ned til en merkelig sjappe. En kolonial med kun frysevarer. Frysedisk på frysedisk stappfulle av kaker, frossenpizza, grønnsaker og is. Is ja. Frokosten vår ble Haagen Dasz, verdens beste is. Ruller videre ned til promenaden.

Bombetrussel på flyplassen i Nice. Alle ble evakuert i en halvtime.

Endelig. I to uker har reiseleder Peder snakket om å bade, om svømmeturer, om badeland og om plasking. Det har blitt med snakket, men i dag var virkelig Peders dag. Plasking ble det, og vi fikk tatt en velfortjent vask. Det gikk plutselig opp for oss hvor ille Billy egentlig luktet. Flyplassen fikk bombetrussen, og vi ble evakuert. Den intense spenningen varte i 30 minutter, før vi kunne returnere tilbake til ventebenkene våre. Lesestoff ble fortært. Flyet kom, og brakte oss til Tigerstaden. Monsen dukket opp i en bråkmaker av en skimobile, og fraktet oss vel frem. Casa del Ping stod åpen. Takknemlig som fy.

Bergen, Norge

Fly til Bergen. Hverdagen er et faktum. Skrekkelig er det.

Det iranske flagget.

Jomhuri-ye Eslâmi-ye Irân
Styreform: Republikk
Flateinnhold: 1 648 196 km²
Hovedstad: Teheran
Folketall: Ca. 65,6 mill. innb. (2000)
Folketetthet: 39,8 pr. km²
Middellevealder: 69,7 år
Spedbarnsdødelighet: 30,0 pr. 1000
Religion: Islam (sjiisme 95%, sunnisme 4%)
Språk: Persisk (off.), kurdisk m.fl.
Mynt: Iransk rial
BNP pr. innb.: 5300 $
Eksportartikler: Olje, tepper, frukt, nøtter, lær
Bilkjennetegn: IR
Nasjonaldag: 1. april

Prolog

Iran. Styreform: Republikk. Flateinnhold: 1648196 km². Folketall: Ca. 65,6 mill. (2000).

Traff Nils Petter Rabbe i varmestua i Røldal under en pudderpause tidlig i februar. Ryktene hadde nådd meg, nysgjerrigheten steg. Hvordan var Iran? - Ubeskrivelig svarte den nå så skjeggete unggutten. Nok var sagt. Da han få minutter senere ga meg mange detaljer i stolheisen, og spurte så høflig om jeg ville bli med om knappe to uker, ble jeg ganske så satt ut. Tankene surret, men forstod kjapt at dette kunne jeg klare. - Skal prøve, svarte jeg nølende. Vel tilbake i Bergen startet researchen, og planleggingen av en meget så spesiell skiferie. Målet vårt var Elburz-fjellene (må ikke forveksles med Elbrus i Kaukasus-fjellene), og da mer presist fjellbygden Shemshak. Fjellkjeden Elburz strekker seg fra grensen til Aserbajdsjan i nordvest og bort til den sørlige enden av Kaspihavet, jorden største innsjø. Anskaffelsen av visum gikk smertefritt, og vips så var Nils Petter, Asbjørn, Torkel, Kjetil, Erik, Tor og meg på tur.

Dag 1, 20. februar

En reise har startet. Bussturen ble kort takket være en arendalsjente med østlandsdialekt og skarre r. Det tok ikke lang tid før vi hadde avtalt en tur til Røldal om tre uker. Benedicte virket utrolig trivelig. Det er mye å studere, og bli fascinert av på en slik busstur. De stupbratte fjellsidene i Gudvangen slutter aldri å imponere. En dag står eg nervøs på toppen, klar for å overvinne frykten. Skjermen, wingsuiten og meg. Etter noen timer ankom jeg Oslo S. Tok ikke lang tid før jeg hadde hukket opp med Stefan som dro meg med ut på sightseeing i hovedstadens mørke gater. Ble introdusert til Stefans buddyer Muhammed (Mo) fra Iran, og Tran (Doh) fra Vietnam. Mo kunne fortelle meg at iranerne kom til å behandle oss som sin egen familie. Dersom vi skulle finne på noen spillopper ville vi kun få et par dager i buret og kanskje noen få piskeslag. Pyttsann. Doh serverte oss litt whisky, vi tok en kort bytur og kubbet over hos Mo.

Dag 2, 21. februar

Første leiligheten vår hadde noe spesielle gardiner.

Utsikten fra landsbyen Shemshak.

Opp klokken 5, og Stefan fikk meg til Oslo S. Asbjørn, Tor, Kjetil og Torkel dukket omsider opp. Vi flytoget oss til Gardermoen, og havnet plutselig i Stockholm. Der kom svensken Erik Anders og Nils Petter. Gjeng 1 var komplett. Møtte også gjeng 2 som hadde en TV-dokumentar å lage i Iranistan. Flyturen med IranAir til Teheran var vel egentlig veldig iransk. Flyvertinner med burka under uniformen som pratet übergebrokkent engelsk uten å pause mellom ordene gav oss iransk mat. Kyllingen ble overbrakt til mine sidemenn og yoghurten, nøttene, dadlene og resten av den tørkede frukten ble konsumert svært forsiktig. 4 og en halv time senere startet klappingen, og vi skrudde Bluelitene vår 2 og en halv time frem. Iran er et av 2 land i verden som bruker halve timeforskyvninger. Førsteinntrykket var som forventet. Dassene på flyplassen var bare noen hull i gulvet, og det hang vannslanger man kunne bruke dersom man bommet litt, eller følte for en vask der sola sjelden skinner. Vekslingen av penger ble også unnagjort på flyplassen. 200 dollar gav meg nesten 2 millioner rials. Der og da var jeg sikker på å kunne kjøpe hele hovedstaden. Å komme seg videre til fjells var ikke enkelt. Vi snakker om en biltur fra helvete. 7 velvoksne karer med mye bagasje fikk så vidt plass i en rød og rusten Hiace fra nitten krigen. Prutingen med 10 superstressede iranere uten noen form for enkelskkunnskap resulterte i en blodpris på 300000 rials (ca. 240 norske). Bilen måtte selvfølgelig pushes i gang. Sjåføren var en svaksynt pensjonist med en stedsans som en lemen. “Good car, good driver”, var det vi fikk høre. Løgn alt i sammen. Turen på rundt 7 mil tok mange timer. Om grunnen var at 80 % av turen ble tilbakelagt i første gir, eller om det var alle feilkjøringene (han hadde aldri vært utenfor Teheran) som forårsaket dette er jeg noe usikker på. Trolig en god kombinasjon. Før vi var kommet oss ut av byen stoppet vi for å få i oss en god kebab og litt vannpipe. Sjappa vi stanset ved spilte “Barbie Girl” for fulle mugger. Tilfeldig? Nils Petter hadde tidligere fortalt at maten ikke var noe å skryte av. Korrekt. Supertørr lefse med litt yoghurt og stekte tomater var hele greia. Noen fikk også litt kjøtt. Babbe i Iran har overhode ingen fellestrekk med turbokebaben hjemme. Da maten var konsumert ble det te og vannpipe. Til å starte med var jeg litt skeptisk, men da jeg ble forsikret om at det verken var vanlig tobakk eller narkotika hev jeg meg med på bølgen. Eple- eller mintsmak, vi testet begge. Turen videre fortsatte som før, men Torkel mente at det gikk bedre nå som sjåføren hadde fått i seg litt kebab og pipe. Teheran minnet meg mye om Egypt. Alle bygninger står halvferdige, og ingenting er gjennomført. Byen er i tillegg svært forurenset. Luften var uhyggelig. Det er flere biler her enn vi har mennesker i Norge, og alle er like. Grunnen er at Rover en gang laget en tegning av en bil som ble forkastet. Noen fikk tak i tegningen og resultatet ble Paykan. På en vanlig dag kan man ikke se fjellene rundt byen på grunn av all smogen.
Vel fremme i Shemshak stod en kar og ventet på oss. Hadde trolig stått der lenge. Han fikset oss kåk. Grunnet mørket var det vanskelig å få inntrykk av plassen, men følelsen av å være omringet av fjellmassiver var absolutt til stede. Husverten hadde gravet snøtrapp opp til huset. 171 trappetrinn slitnere ble vi introdusert til en 40m² leilighet med et svært hakekors på veggen. Virket noe grotesk, men betydningen er ikke hva vi tror den er. I taket var det tegnet et til hakekors, men dette var litt feiltegnet. Slitne som vi var rigget vi oss kjapt til rundt på gulvet, på kjøkkenet og på hemsen. Den blinde sjåføren vår var åpenbart utrolig lite keen på å kjære tilbake i mørket, så han rigget seg like godt til foran peisen. Etter nesten to døgn uten de store søvnmengdene var det ikke vanskelig å falle inn i drømmeland.

Dag 3, 22. februar

En noe uvanlig after-ski.

Bikkjekaldt! Peisen og gassovnen var slukket. Uten elektrisk varme var det ikke mye hold i mors gamle sovepose. Sjåføren fikk tullet seg tilbake til byen. Landladyen vår hadde mekket i stand litt frokost. Samme lefsa som før, men nå med sukker, geitost, moltesylt og speilegg. Etter å faktisk spist meg irriterende mett var det endelig tid å gjøre det vi er kommet hit for å gjøre; spenne pjäxorna och pumpa puder! Etter få minutters beskuelse ble det raskt konkludert med at det fantes mange muligheter. Kanskje litt lite snø, og litt for lenge siden sist dump, men motivasjonen sank ikke så mye av den grunn. Dagskortet kostet 35000 (28 norske). Heiskøen hadde en side for jenter og en for oss gutta. Mange av de lokale så velstående ut, og noen kunne faktisk komme seg ned puckelpisten med en viss respekt i behold. Her i Shemshak hilste alle på oss. Heisene ble ikke satt opp denne uken, og var litt hissige mot meg. Ble regelrett kastet av stolheisen i mitt første forsøk. Forstod at jeg måtte svare med samme mynt, og da gikk det smertefritt resten av dagen. Ingen av localsa brydde seg med å senke sikkerhetsbøylene, og vi nordbaggar kunne ikke være dårligere. Hardcore. På toppen av heisen startet traskingen. De siste 100 høydemeterne var slitsomme. Luften er tynnere enn jeg er vandt med på 3000 meter. Sikten var litt på humpenslunken, så første ble noe rolig. Så startet moroa. Det ble flere first-tracks i god og myk snø. De fleste (alle) iranerne syntes heldigvis det var toppmaks å kjære skrensesvingen i pisten. Noen av gutta kom labbene etter oss. Vi fikk colacandy av dem, og ble fornøyde. Den store gutsingen uteble da snøhaiene i Shemshak var sultne og glefset etter litt saftig p-tex. Kjørte konstant med themen til “Jaws” i bakhodet. Etter 4-5 run stengte anlegget, og det ble afterski med Bounty, appelsinjuice og selvfølgelig litt vannpipe. Brettformen min var tilfredsstillende, og jeg var nøjd og smilet. Tilbake igjen ble vi servert linsesuppe og te. Nils Petter håpet suppen var sunn, for noe digg var den ikke. Asbjørn kunne bekrefte sunnheten. Kvelden ble avslappende. Iran er avslappende. Lytting til Johnny Cash, samt noe tedrikking og røyking. Gassovnen suser og jeg satser på at romtemperaturen ligger på den rette siden av nullpunktet i morgen tidlig.

Dag 4, 23. februar

En lykkelig eier av en nydelig bil. Legg spesielt merke til taket og vinduene.

“Regn og vind”. Svensken kunne meddele at været ikke var helt på g. Tullet oss ned i sentrum på leilighetsjakt. Trangen etter noe større, billigere og litt mindre nazipreget ble for stor. Det ordnet seg, og vi fant en kanonplass. Ingen skikjøring i dag. Torky og meg dro heller på let etter jibbespots i landsbyen. Fant et par, men de fleste innebar lån av hustak. Kidsa mente at huseieren Kazim kunne ble hissig av den slags. I stedet for jibbing ble det kaninklapping. Nesten det samme. Vindkulene ble så kraftige at taket på en skibod blåste av, og de fleste skiene havnet i bekken rett ved. Utrolig, men sant. Skiene våre stod heldigvis i en annen bod. Da vi senere klarte å låse oss ute fra den nye leiligheten, tok Kjøttulf, Svensken og meg turen over til husverten. Her var det fullt hus og stormende jubel. Joinet en god gjeng, og fikk tilbud om iransk risvodka, narkotika og gjensyn av Free Radicals. Smakte litt brennevin, og trakk oss tilbake. Ble en tidlig kveld.

Dag 5, 24. februar

Heisgutta med trendy pannebånd.

Kjetil Isaksen i en renne i Dizin.

Asbjørn og Kjetil på toppen av Dizin, 3550 meter over havet. I bakgrunnen skimter vi den prektige vulkanen Damavand med sine 5671 meter.

Kjøttulf, Nils Petter, Asbjørn og meg tok taxi til Dizin, et større anlegg litt høyere i dalen. Her var det eggheiser som gjaldt. Franskmennene hadde bygget dem tidlig på 70-tallet, og de var ikke helt kompatible med de fancy skiene våre som måtte bli med inn i kupeen, noe som igjen resulterte i at dørene ikke gikk igjen. Trygt. Etter mye loking, knoting og steinkjøring fant vi noen fine renner og flotte flanker. Ingenting å utsette på landskapet, men sklætchene mine og meg ble ikke helt kamerat med snøen. Rev opp to skruer fra skien, slik at bakbindingen var litt på halv åtte. Kjørte med en viss spenning resten av dagen. Avslutningsvis tok vi toppgondolen og hiket den siste biten opp til 3700 moh. Utsikten var hakeslippende. Helt utrolig mange couloirer og uendelige sider. Her på toppen lå det et påbegynt hotell som fanget vår interesse. Typisk Iran. Over alt ser vi store byggverk som står halvferdige. Om det er feilberegninger økonomisk eller andre krefter forblir uvisst. Foran oss hadde vi 1200 høydemeter å åka ned igjen til Darbanzar. Noe verdensmesterføre var det absolutt ikke. Et gjennomslag som ikke lignet noe fikk skiene mine til å leve sitt eget liv. Vet ikke om starfishene kan telles på en eller to hender. Kom oss omsider tilbake til flat’en, og resten av kvelden gikk med til juleverksted og lytting til Torkys utrolige historier. Den stormforelskede svensken hang ut med den gifte kvinnen i sitt liv, Sarah Hotnight. Erik smiler for tiden. Kanskje litt stress at distansen er 3000 mil. Lykke til.

Dag 6, 25. februar

En ny dag med bluebird. Valgte å tilbringe dagen i mitt mer riktige element; på et brett. Haiket med en rik iraner som skrev SMS og hørte på “Life is Life” mens han kjørte. Vet ikke hvor mange ganger jeg hadde nær døden opplevelser. Vel fremme i Dizin hukket jeg opp med resten av gutta, og vi hadde noen åk i pisten. Carvingskillsa mine er stusselige. Siste turen gikk også i dag ned mot Darbanzar. Veldig, veldig gøy. Enorme flanker med svært vekslende føre. Turen ned til Shemshak tok en overkul lokalgutt hånd om. Han melket speakerne for det de var god for med dårlig techno og litt Safri Duo. Betaling var det ikke snakk om, da vi var duster (dust betyr venn). Etter en kort middagslur og turens første dusj, dro vi opp til en fancy restaurant. Der ble vi skremt av svensken Erik, og hans tjejvenn Sarah Hotnight. Colaen som ble drukket var produsert 7/11/1382, noe som faktisk er i denne måned. Vi er nå i 11. og nest den nest siste måneden i året 1382. Om en måned og fire dager trer vi inn i 1383. Trist at vi ikke får oppleve nyttår her nede. Restauranten lå i samme bygg som hotellet til Sarah. På rom 208 fikk vi servert god te, Algrens bilder, Digestive kjeks og iranske rosiner mens Jim Morrisons røst pumpet ut av DVD/VCD30/MP3-spilleren. To venninner av Sarah dukket opp, men forsvant dessverre like plutselig som de kom. Det ble heftig blackjack-spilling. Gikk 10000 i pluss, og brøt loven for andre gang i dag. Første gang var når jeg testet dancemoves på restauranten. Piskeslagene nærmer seg med stormskritt. På vei hjem sang vi “Hairy Irani Punani” i godt følge med “Beautydog”. Mye løshunder her i Shemshak. De er flinke til å synge om natten. Slik som nå.

Dag 7, 26. februar

Erik presenterer en nydelig backflip utenfor en naturlig kicker.

Skredet skapte flere kilometer med bilkaos.

Salam! Noe spesiell dag. Torsdag er helg her nede, så i frykt for milevislange heiskøer gjorde vi oss heller klar for en tur. Eng gjeng på 7 labbet opp en fin face. Solen stekte, og svetten rant. En perfekt dag for litt eksponert goggles-skille. Bare så inderlig trist at mine håpløse Spys dugger så fælt. Resultatet ble katastrofalt med solbrent panne og nakke. Ikke i nærheten av målet mitt. Kjøringen var super. Pudder og slush. Forholdene er ekstremt vekslende. Fant og en naturlig kicker som ble meget populær. Drapå-humøret til gutta steg og steg. Asbjørn la fort lista med en svært så luftig Lincolnloop. Svensken pekte seg ut en mad høy dropp, og vi ventet i spenning. Før hans drøm ble realisert startet Sarah et lite vårsnøskred som etter hvert utviklet seg sakte til noe stygt og skummelt. Heldigvis stod hun igjen på topp. Erik fikk kommet seg ned og geleidet henne omsider til trygge forhold. Samtidig traverserte Nils Petter og Torkel seg mot baksiden av fjellet, og det samme skjedde med sistnevnte. Et paralellt skred gikk i dalsøkket bortenfor, men dette fortsatte like så godt over veien lenger nede. Kaos. Det tok ikke lang tid før flere hundre bilder stod i kø hjem fra Dizin. Ingen skade skjedd, men dagen ble nok en tankevekker for oss alle, og da spesielt Sarah. Tre enorme bulldosere måtte til for å rydde veibanen. Alt på grunn av en gjeng idiotiske skandinavere. Etter den noe spesielle dagen holdt vi oss i leiligheten. Ryktene surret en stund om en privat fest her i landsbyen, men jeg tror det toget har dratt.

Dag 8, 27. februar

Vi måtte selvfølgelig modifisere litt på toalettet. Meget mye behageligere slik.

Godværet fortsetter, og i dag trosset vi de store folkemengdene og dro ned i anlegget i Shemshak. Leverte inn skiene mine for fiks. De fleste av oss er rimelig lei av de tørre lefsene vi spiser til frokost, så i dag ble det pizza hos Babak. Mens vi nøt den beste maten i Iran så langt, kom tre uniformerte menn sklidende ned løypene uten ski. Balansen deres var på linje med Bambis. De stilte seg opp 20 meter fra oss, og stirret i noen minutter før de slo av en prat med selveste Babak. Etter at snuten var forsvunnet kunne sjefen fortelle oss at de trodde noen av oss var av det motsatte kjønn, da spesielt Asbjørn. De var ivrige på å ferske oss i å ikke bruke sjal. Sinnsykt. Vi splittet oss i to klikker. Noen brukte dagen til hopping, mens vi kjørte baksiden av Shemshak. Snøsmeltingen er virkelig i gang, og noen forteller oss at sesongen er på hell. Snøen var råtten og siden var full av hissige haier. Tormod kjørte med tidenes største headcam-installasjon. I bunn opplevde vi igjen vennlighetene hos Iranerne. Selv om vi er fulle av snø og sørpe, stopper bilene opp og vil ha oss til å sitte på. Skiene ut av vinduene, og gammel musikk fra vesten. Farlig herlig. Vel oppe i anlegget kjørte vi en av mange couloirene som ender opp tilbake i anlegget. Vi ble filmet av en gjeng som lager dokumentar om Iran. På søndag har de fått sponset litt heliskiing, men det ser dessverre ikke ut som om jeg blir en av de heldige. Middagen ble også unnagjort hos Babak. Kvelden gikk med til egenprodusert, og utenlands skifilm på laptopen til Torkys laptop. Smart med litt inspirasjon. Sovnet til litt Jim Morrison.

Dag 9, 28. februar

Vi har heldigvis tillatelse til å kjøre ski.

En ny strålende dag, en dag der de fleste følte seg jibbeklare. Kom oss ned til Babak for litt pizza til frokost. Vi begynte å bygge en kombinert wallride/rail på en www.kenwoodiran.com-reklameplakat, men fullførte ikke. Kanskje en annen gang. Tok et run i puckelpisten, og begynte så å joine en hoppbygging. Kickeren ble ganske svær, og jeg var skeptisk til poppen. Det viste seg derimot å bli perfekt. Telemarkgutta har bygget hopp før, og det er snakk om både den deriverte og andre matematiske formler under prosessen. Lite å utsette på drapåviljen til de fleste i dag. Fotografene fikk presentert et godt knippe triks. Enkle og doble backflips, 3-ere, 7-ere, rodeoer, mistyer, d-spins og mye annet artig. Slike opplegg tiltrekker seg en god del oppmerksomhet, og det tok ikke lang tid før området var fullt av locals. De heiet og hoiet og ble i grunn litt irriterende. Da vi var litt redde for at de lokale skulle skade seg på hoppet vårt, bygget vi like så greit noen mindre hopp de kunne prøve seg på. De hadde aldri før sett en snøspade ble brukt til andre mål enn måking, og ble superstoka over hoppbyggingen vår. Moroa tok slutt da svensken fikk for mye rotasjon på en backflip, og landet stygt på nakken på en kul. En liten time senere var han på vei til et krankenhaus i Teheran. Vi krysser fingrene! Tor ligger også strekk ut med is på kne og legg. Slike hendelser setter litt demping på stemningen.
Nå har vi vært her en uke med absolutt null kontakt med omverden. Det føles ganske merkelig. Tenk på alt vi går glipp av; nyheter, meldinger og e-mailer. Heldigvis gjør det meg ingenting. Kommer bare til å bli skuffet uansett.
Godværet og snøsmeltingen fortsetter. Mot slutten av dagen beveget det seg et lite skydekke innover dalen. Vi trenger virkelig et dump nå, det hadde åpnet et hav av muligheter. Fjellformasjonene er fantastiske, og når jeg omgås nordmenn mumles det alltid noe “tenk hvis, tenk om”. Alle er enige om at vi er i en frikjørers paradis. Det gjelder bare ikke å få på en hype, slik som jeg er i gang med her. La ikke Shemshak bli det nye Chamo.
Mot kvelden ble det tre nye innflyttere hos oss. Thomas og Kjetil ble kastet ut av hotellet pga. en overbooking. Vi tok turen over til naboene i dag, og fikk servert og tilbudt mye rart både av mat, drikke og droogs. Til slutt dukket skifotografen Jens Morten opp. Han skal være her i en uke med oss, og så en uke med Torkel på tur til Damavand som er det høyeste fjellet i Iran og kan skryte av en høyde på 5671 meter.

Dag 10, 29. februar

Hele tiden vi er her blir vi skutt av nye inntrykk og opplevelser. I dag tok kanskje kaka. Thomas, Nils Petter og meg dro opp til anlegget i Dizin. Der kunne vi beskue Asbjørn, Tormod og Even som svevde rundt i et påskegult helikopter fra topp til topp. Fulle av misunnelse kjørte vi igjen mye variert snø. Etter at min edle mage gav inntrykk for at noe var i veien, dro jeg ned på hotellet i håp om å finne en ramme av marmor. Forhåpningene var kanskje litt store, og det endte som det ofte gjør; stådass. I Iran bruker man ikke dopapir, men man spyler seg ren. På et eksklusivt hotell i Dizin hadde jeg mitt jomfruspyl. Teknikken slo kanskje ikke helt ann. Resultatet ble en våt stillongs. Det hjalp vel heller ikke på at jeg tettet sluken. Kom meg raskt vekk fra åstedet, ren og våt. Vi klarte å dra med oss en søt iransk jente på 17 inn i et egg. Der ble hun utsatt for litt gruppepress, og endte opp med en pris general under overleppa. Snus er vel kanskje ikke det mest brukte rusmiddelet hos iranske jenter, og det falt ikke i smak. Til tross for dette ville hun møte oss litt senere i Darbanzar, men hun møtte aldri opp.

Jeg digger inn gratis mat.

Torkel viser frekke dancemoves.

Så var det alle inntrykkene og opplevelsene. Jens, Torky, Asbjørn og meg skulle ut å finne oss noe mat. Tilfeldigvis gikk forbi en moské, og ble invitert inn på litt hygge. I dag og de 25 neste dagene minnes dem Hussein som døde for ca. 1200 år siden. Det betyr gjennomføring av mange skikker, å bla. pushe mat på tilfeldig forbipasserende. Hva vi opplevde den neste timen var ubeskrivelig. Hele landsbyen var samlet, kids som besteforeldre. De kvinnelige måtte finne seg i å sitte oppe på en hems bak et tett gitter med sine hejaber og beskue det hele. Vi fikk full middag. Salater, ris, kylling og lefse. Måltidet ble selvfølgelig avsluttet med te. Deretter var det tid for litt religiøse aktiviteter. En skjeggemann begynte å skrike og skråle. Alle reiste seg, og begynte omsider å gjøre tilnærmet aerobicbevegelser med armene (ikke beina, det ville blitt dansing, som så klart er ulovlig). Dunking på brystet og diverse roping var veldig populært. Verken Torky eller meg var aktive i aerobictimene på ungdomskolen, så alt dette ble en stor utfordring. Etter en stund kom vi inn i rytmen, og det ble riktig så gøy. Ja, til tider tok det faktisk av. Da dette er en sorgens tid var det flere som sørget. Gråting var en felles aktivitet vi ikke hev oss på. Stemningen var helt enorm, og kan ikke sammenlignes med våre gudstjenester. Igjen må folket få mye cred for sin gjestfrihet. Den overgår det meste. Fremmedfrykt finnes ikke. Til og med taxisjåførene vi har hisset opp var samlet, og serverte oss te. Er flau over Norge og vårt kalde folkeslag. Da svetteperlene trillet fra overleppa var det nok jazzercise for i dag. Vi takket og bukket, og beveget oss 50 meter østover. Etter kort tid hjemme banket det på døren, og vi ble servert kasseroller og fat med mat. Fantastisk! De neste to dagene er alt stengt i Iran. Det blir snylting på lokalfolket, og mye hiking og jibbing. Kvelden gikk med til å høre om alt lokingen med heliskiingen (kun tre gode bilder), titting på Jens Mortens utrolige bilder, samt visning av kickersessionen fra i går på laptopskjerm. Even hadde blitt tatt av et skred, skylt utenfor en stygg klippe under heliskiingen. Alt gikk heldigvis bra. Erik ligger fortsatt på sykehus og det meste er uvisst.

Dag 11, 1. mars

1. gode nyhet: Erik er tilbake uten brudd!2. gode nyhet: Dagen har overgått det meste1. dårlige nyhet: Alt lukter hest og esel.2. dårlige nyhet: En Tromsøværing er hissig på meg.La oss begynne. Våknet som vanlig litt sent. Ettersom det er spesielle dager vendte vi rumpene vår opp mot de hellige hus. Frokosten var allerede fortært, men vi måtte ikke fortvile; ny mat var allerede på vei! Etter å ha blitt henvist til et bakrom, og blitt plassert på et halvskittent gulv, kom maten. Den verste hittil. Lefser, plommesyltetøy og geitost. Alt var grusomt, ingenting funket. Etter 4-5 brekninger gikk jeg over til lefse, smør og sukker. Sånn jeg liker det. Etter frokost ble vi med en ny dust (betyr venn) til en gravlund. Hans sønn på 13 år døde i fjor av blodkreft. Vi sørget mens vi pratet om hvor mye vi spiste som barn. Etter seremonien trakk vi oss tilbake til vår hyggelige leilighet. Kjøttulf fant ut at det var mulig å gå en etasje opp og havne på byggets solfylte tak. Etter å ha buffet svenskens madrass og hentet skolebøkene fant Torky, Jens og meg ut at det kunne passet med en skitur. Naboene Dara, svigerbroren og Rholam var også med. Klokken tre startet vi en truge- og felletur opp mot “Nosen”. Da klokken gikk mot fem var de halvlokale trukket seg inn en liten hytte. Torky laget penisformasjoner i snøen, og Jens fotograferte. Cruisingen av superråtten snø varte ikke lenge, vi havnet i samme hytte. Her startet kvelden. Nitroglyserin blandet med Zamzam smakte ikke bra, men forsvant. Rholam viste oss noen mountaineeringtriks, og vi startet nedfarten. På mitt oversoniske brett havnet jeg først ned i landsbyen og fant en god jibspot. Undertegnede ble happy, fotografen ble happy og vi ble invitert inn til skipatruljen til litt middag. Innbydelsen mottok vi selvfølgelig med jubel. Det første vi ble møtt med i stuen var en diger poster av Kjetil André Aamod t, og Kurt Nilsen skrek på satellitt TV-en. Lefse, stekt ris og makabre frukter gikk ned. Stemningen føk i taket når verten fant frem to små brune. Antagelsene om alkoholfri øl var selvfølgelig til stedet, men nærmere studier av tinnboksen gav oss “GRANTS REGAL DELUXE - BLENDED SCOTCH WHISKY - Extra Special 0,33 l, 43 % vol.” Neineinei! Ikke 4,3, men 43 %. Abi gav oss en kort demonstrasjon av hvordan whisky nytes i Iran. Japanerne ville kalt det bonski, men her i stuen gikk det under pseudonymet “Irani!” Jens Morten fortalte at vi måtte utvanne godsakene og nyte varene. Slike påstander ble møtt med latter, og Torky og meg prøvde heller iranske metoder. Fra Samsungen i hjørnet dundret nå “The Rasmus” tilfeldigvis. To bokser forsvant, og det ble konkludert å alltid ta med skistaver på byen. Tilbake i leiligheten møtte vi på svensken som var returnert fra diplomatavdelingen i Teheran. Prestekraven var vel plassert og humøret var upåklagelig. Kåken var beriket med chokobiscuits og colacandy. På stuebordet fant jeg en liten dings jeg måtte pille på og utforske. Pillingen tok litt overhånd og jeg klarte å aktivere enn engangs oppvarmingsmekanisme gutta skulle bruke på ekspedisjonen sin til Damavand. Slikt skaper uvenner. “Nysgjerrigper, du som vil vite mer. Nysgjerrigper, nå blir vi fler og fler!” Bootsa mine blir kritisert støtt og stadig. Får ikke ha dem i stua, så nå er det transportert til dusjen, der tørkemulighetene kanskje er litt begrenset i forhold til andre plasser i huset. Thomas, Kjetil, Håkon Fyllesyk og skadde Tor returnerte til gamlelandet i dag. Iranistan ble for mye.

Dag 12, 2. mars

Dagen startet med ofring av geiter på åpen gate. Slike happenings klarer jeg meg fint uten, så jeg holdt meg innendørs da det stod på som verst. Mens noen ville chille, dro fire av oss på tur. Å gå i gatene med blod og grønne innvoller er noe jeg ikke en gang unner bootsa mine. Brekningene kom, men det var heldigvis det hele. Etter litt trasking fant vi en kickerspot. På vei opp mistet jeg mine nye goggles. Fire svette panner senere var vi i gang med hoppingen. Et svært kukete overrenn gjorde at jeg måtte gi opp etter to mislykkede forsøk. Skikara fikk dratt på med en god del stilfulle spins. Da solen forsvant gikk jeg tilbake samme vei jeg var kommet, på gogglesleting. Lite suksess. Egentlig litt teit å ha hvite briller. Det var en skuffet Anders som la seg ned for å lese mens de andre dro ut for å joine iranske tradisjoner. Det ble lite lesing da jeg i stedet beveget meg opp i moskeen for en liten matbit. Mat ble det, med påfølgende seremoni. Vi med litt lysere hudfarge enn gjennomsnittet er veldig populære hos kidsa. De flokker seg rundt oss, og jeg hadde vel i snitt 10 farsisnakkende jyplinger hengende rundt meg. Han ene var spesielt interessert i å få Blueliten min, men han ble litt for pågående. Før jeg drar herfra har jeg lyst å gi noe til en liten stakkars. Kanskje en Bluelite, eller kanskje 100000 kjappe, hvem vet?

Dag 13, 3. mars

Torkel tester hvor solide iranske murer er.

En tidlig morgen. Dro opp til vår første husvert og spiste frokost. Lefser, varm melk og geitost på menyen igjen. Så var det tid for en liten jib. Har aldri testet en naturlig wallride før, men det funket bra. Bigmountainstancen ble ducket til og det gikk som perler på en snor. Avslutningsvis kjørte Nils Petter og meg en fin renne. Ryktene begynte å surre om å dra til Teheran i dag, men det ble heldigvis utsatt. En stresset by med 12 millioner innbyggere er ikke akkurat hva jeg er mest ivrig på akkurat nå. Fjellene her er total avslapning, og med gratis mat i moskéen er det ikke så mange grunner til å forlate Shemshak. Turen går mot slutten, noe som er litt vemodig. Bergen står og venter med endeløse gjøremål. Tilbake til det fattige liv. Her er jeg rik, og blir rikere for hvert minutt som går. Rikere av erfaringer, inntrykk og livsglede. Det fattige rutinelivet frister lite. Tenker allerede på neste ønskelige reisemål. Elbrus i Russland står høyt på listen. Chartertur til alpeland med et afterskimas uten sidestykke er jeg definitivt ferdig med.

Dag 14, 4. mars

Nils Petter cruiser skare i Dizin.

Snø under bena i dag og. Kostet meg 16 kroner å reparere skiene mine. Sklætsjene er tilbake. Mens noen satte snuten mot Teheran dro fire ivrige gutter til Dizin. NP og meg fikk haik av en pickup. Å sitte på lasteplanet i et land praktisk talt uten trafikkregler, samt noen ville steinras rundt oss, er ikke akkurat beroligende. Dagens höydare i pisten var en av lokalgutta som dro en trippel daffy på en liten kul med styggstor fart. Avsluttet med en loketur ned til Darbanzar. Pakkingen startet. Shemshak skulle forlates. Merkelig nok fikk jeg plass til mye mer nå, så juletrefaktoren på ryggsekken min sank betraktelig. NP og meg forlot Torkel og Jens Morten, ønsket dem lykke til med Damavandekspedisjonen, og hev oss inn i en taxi (vilkårlig bil). Det var ikke få kilo som ble lastet på taket. Stativet kollapset, og sjåføren måtte tighte skruer annenhver kilometer. Bagateller! Alt gikk på skinner i dag. Bilen kom seg helskinnet frem til den nydelige leiligheten vi skulle overnatte i. Tante Marit og onkel Kåre ønsket oss velkommen, og vi fikk norsk brunost, herlig brød og kald melk. Etter en diskusjon om fotball og skiflyging for damer som jeg ikke deltok i, fikk vi utdelt hvert vårt glass øl. Øl! Sikkert 3 uker siden forrige glass. Nydelig. Trøtte ble vi, og gjorde oss klar for en dag i Teheran. Legger meg med et smil om munnen. Først og fremst fordi jeg er skadefri. Hælen, leggene, ankelen, skulderen og kneet holdt i to uker. Det var meg. De andre var mindre heldige. Erik på sykehus med en au nakke og rygg, Tor fikk et au kne og måtte forlate landet, Torkel vrikket kneet (au), Shithole landet bakpå og auet også kneet, Kjøttulfs ankel skrek au rett som det var, og Jens Morten slo hodet flere ganger daglig. Mye au, bare ikke hos Anders. For godt til å være sant? Blir kanskje påkjørt i byen i morgen. Kan blir stygt.

Dag 15, 5. mars

Stod opp og så litt på Lil’ Kim på MTV før vi ble hentet av Shervin, Matt og Cameron. Ble introdusert til bilkjøring i Teheran. Flere biler enn vi har mennesker i Norge, og det helt uten trafikkregler. Heldigvis er det fredag (helligdag) og lite biler på veiene (jeg hadde kollidert etter få sekunder). Målet var fredagsbasaren. En event som pågikk uke etter uke, år etter år. Målet ble nådd, og vi befant oss i et parkeringshus med sykt mye mennesker. Iranerne prøvde å selge alt fra urgamle ukeblad til oppbrukte filmruller og annet søppel. Et gigantisk loppemarked. NP fant en hatt som faktisk fikk ham til å ligne enda mer på Jesus. Guds sønn ble 180000 fattigere. Mine rials fikk dem aldri. Etter 2-3 minutter var jeg lei basar, men visste at jeg burde finne noen presenter til mine mødre, slekt og fremtidige kjærester. Det ble med tanken, som ofte er den viktigste. Hukket opp med noen kaksete venner av Shervin (digg fruer) og dro på fancy restaurant. Mange kongereker rikere, og 80000 fattigere dro vi hjem til en hyperfin jente for å beskue Burtons 2004 video. Stashparten imponerte mest. Ferden videre gikk mot et oversnobbete strøk i en gammel Nissan Patrol med Eminem susende over oss. Snobbefaktoren steg og steg, og vi traff våre venner fra Norden. Aldri før har jeg sett så fin leilighet. Beskrivelse nytter ikke. Gratis gin på tinnbokser og en svimlende full Anders passet ikke helt inn i Teherans gater, så vi lesket med måte. Artig kveld. Mennesker med billioninntekter og utrolig mange nice dancemoves. Heldigvis grep fornuften tak i oss, og vips var vi i seng etter å ha sett verdens sterkeste menn trekke trailere på Eurosport. Psyker meg nå opp til en kort natt med mange overraskelser i drømmeverden. Lurer litt på hvordan det står til i Ulvehula.

Dag 16, 6. mars

Klokken litt før fem startet hardkjøret. Lasset en Paykan. Under omrokkeringen av bagasjen klarte den stakkars sjåføren å ødelegge brillene sine. Utrolig nok fikk to nordmenn med bagasje å få plass i Irans nasjonalbil. For første gang på turen tok vi en ekte drosje med takstometer. Vel fremme på flyplassen startet stresset. Kara fra Sahara ville har 620000 av meg da boardbagen min var 5 usle kilo over det akseptable. Litt grining hjalp, og alt ordnet seg, slik det ofte gjør for snille gutter. Vekslet over resten av trepengene til dollar, og endte opp med å ha brukt i underkant av 190 dollar under hele oppholdet. Fair deal. Flyturen gikk med til soving. I Stockholm tok vi farvel med Erik Anders og Nils Petter. Fly nummer to falt heller ikke ned, men det glemte å ta med bagasjen min. En søt frue på Gardermoen lovte gull og grønne skoger. Boardbagen og det litt reduserte juletreet bli overlevert til Madsen i Ulvehula samme kveld. Asbjørn hev seg på et fly til Sogndal, mens Kjetil og meg valgte flytoget. Flyavgangene til Bergen var ikke så hyppige. Dagens mest fornuftige transportmiddel ble tog. Hadde litt dødtid, og fikk logga meg på en internettkafé. 35 smack for en halv time. Skilpaddehodet ble litt ivrig, så jeg måtte forlate lokalet en god stund før timeglasset rant ut. Fikk så vidt tatt igjen det forsømte på kaskjer. Snuset meg frem til et toalett, puttet på 10 spenn, for så å finne ut at begge klosettene var helt trasha. Opp-ned og helt Texas. Nå begynte det virkelig å bli kritisk. Neste toalett ville ha samme beløp, men her klarte jeg å snike meg inn. Touchdown! Ble så lykkelig at jeg raskt glemte å ha brukt 45 unødvendige kroner på kaskjer og bæsjing. Fikk hjulpet en full alkoholiker med en trapp, og fikk på et tog. På plass 190 sitter jeg. 189 er nesten tom. Kun en halvliter sukkervann og en sort kordjakke i størrelse S er etterlatt. Eieren? Har ikke sett snurten til ham på flere timer. Døden på Oslo S? Titter på artige animasjoner i barnevogna? 2235 stopper forhåpentligvis signaturtoget i Bergen. Deretter startet kappgangen mot Hula.

Epilog

Hyggelige mennesker. Ekstremt gjestfrie og vennlige.

Haiking hjemover er aldri stress. Vinduer blir brukt som skistativ, og det ble presset mye bak i setene. Et svært hyggelig folkeslag. Dagene i Iran var fulle av inntrykk og opplevelser. Absolutt ingenting er som hjemme, alt er nesten stikk motsatt. Vi så noe nytt hele tiden, og ble som oftest positivt overrasket. Inntrykket jeg har fått av Iran gjennom norske medier stemmer overhodet ikke med hva jeg opplevde. Foruten noen litt grådige taxisjåfører så jeg ikke noe som er i nærheten av temperament hos folket. De hadde en gjestfrihet jeg ikke har møtt noen annen plass. Så ikke et eneste våpen (selv ikke på flyplassen), eller noe annen elendighet utenom litt fattigdom. Det hersker ingen tvil, det er ikke folket det er noe i veien med, det er styresmaktene. Lovene var noe spesielle. Alkohol, dansing, og sex før ekteskapet er strengt forbudt (det er faktisk ikke lov å danse) og piskeslag er en ofte brukt straff. I fjellene var det heldigvis litt mer liberalt. Kvinnene brukte kanskje skilue i stedet for den påbudte hejaben. Naboene våre nøt alkohol og misbrukte narkotika. Fjellene skapte en frihetsfølelse på folket.

Fredag 20. juni dro Spiegel og meg fra Forus med to brede smil. Vi følte oss klar for en dose harryfaktor og hørte på “Sibbe - Nå e det feri”. Ferjekaien i Stavanger hadde nok biler, så Spiegel foreslo Lauvik. Det var ikke mindre biler der, så det tok noen timer før vi var i gang. Etter en reise på rundt 5 timer var jeg fremme. Ble møtt av to overbegeistrete mennesker; Ping og Siri, samt 50% svensk brennevin. Ping hadde ordnet oss overnatting med to babes i en campingvogn. Jeg takket nei, spiste noen bananer, satte kursen mot Posthuset og fikk mange nydelige timer søvn.

På lørdag dro jeg til Ekkje for å rydde opp litt. Ble ikke mye rydding, men fikk hentet den gode gamle øl/vin/spritbongen fra Eidsbugarden. Det tok ikke lang tid før Ping, Kermit og meg satte kursen mot Norges perle, Odda. Der møtte vi på de to nydelige søstrene Fossåen. Christin jobbet med å selge elektriske sparkesykler, mens Carina fulgte med oss tilbake til Temptation Valley.

Endelig litt action. Ping klemte på seg tørrdrakten, og vi blåste opp T-Raceren. Elven som skulle utfordres var Håra-elven (ligger 50 meter nedenfor Posthuset). Det var ikke så vanskelig å se at det er gått et år siden sist Ping playmoraftet, for han holdt seg i båten i maks 3 sekunder. T-Raceren og en aluminiumsåre gikk til spille. Rest in peace.. Smådeppet valgte vi å gi stafettpinnen til marknaden. Det var endelig klart for fest. Vi visste at det skulle bli vanskelig å overgå Røldalsmarknaden fra 2002, men de fleste var villige til å gjøre et forsøk. Vi klarte det ikke litt en gang. Klokken åtte måtte Josefine Holmstrand eskorteres til en god varm seng. Hun klarte å bevise ovenfor seg selv og andre at hun er totalt ukompatibel med brennevin. Vi andre tullet oss borti noe vi ikke burde tullet oss borti. Noen fant seg fjortissbabes, mens andre valgte å sjekke ut asfaltmaskiner med fatale følger. Vi snakker her om åpne flammer. Ole Ivars spilte til dans, men det å utfordre Vestlandsfanden fra fjoråret var et umulig oppdrag.

Øvre Årdal

Søndagen gikk med til en 6-7 timer nuddelspising før Carina, Ping, Kermit, Spiegel og meg dro til Nå. Vi byttet ut lillesøster med storesøster og satte videre kursen for Voss. Der ventet Teddi og Kjartan. Vi gav ekstremsportveko fingen (NPRF er tilbake neste år), og dro mot Jotunheimen.
I Øvre Årdal fant vi campingplass. Ping og meg har mange minner fra den bygda. Vi kan nevne ostepizza og stiftelse av NPRF. To telt ble satt opp på rekordfart, og vi bestemte oss for å ta en liten bytur. Det eneste vi så i sentrum var en Ford Taunus med lysdioder på viskerne. Vi hadde ingen forventninger for kvelden, men så feil kunne vi ta! Forsiktig åpnet vi døren til Stova, og der fant vi et fantastisk [1] liv. Det tok ikke lang tid før bygdas alkoholiserte maler hadde spandert to runder på oss, mens han samtidig hadde hatt 14-15 [2] runder selv. Til tross for at kona hadde dratt i fra ham, og at han hadde mistet jobben på smelteverket etter 15 års trofast tjeneste, kunne vi ikke merke dette på humøret hans. Det artige var at han pratet flytende swahili. En annen skrue vi møtte var fiskeren. Kjøtta lurte på hva han drev med, og han sa han var fisker. Og, han mente sportsfisker, ikke havfisker. Vi tenkte at det måtte være vanskelig å livnære seg av den slags, men vi stilte ingen kritiske spørsmål. Vi hadde tross at bøffet stambordet til alkoholikerne. Christin traff to venninner(!) som hun ikke ante bodde her.

Beate (bilde) som vi stiftet spesielt bekjentskap med minnet mye om Herbjørg Kråkevik, noe hun IKKE tok som et komplement. Merkelig.. Kvelden tok omsider slutt og vi vendte tilbake til campingplassen. Smertefritt..

Jeg trodde lenge at polarbrød (mulighetenes brød) skulle bli den store vinneren på denne turneen. Allerede mandags morgen begynte denne teorien å slå alvorlig feil. Polarbrød og squeezy syltetøy (som forøvrig er tidenes oppfinnelse) var ikke en udødelig kombinasjon som tidligere antatt. Jeg begynte å gå lei. Løsningen var ferske bakervarer på Coop. Ingen av de 12 ansatte på Coop i Øvre Årdal vet hva “XP” [3] står for. Etter at de ferske bakervarene var konsumert dro vi mot Turtagrø. Stemningen var langt i fra på topp, trolig på grunn av været. Målet (mitt) var en 2000-meters topp. Målet gikk i dass. Vi fant snø, men det ble lite slit og svette. Spadene hjalp oss til å bygge en kicker. Moro var det, men vi ble tørste. Camelbackene var ikke nok, så vi dro tilbake til campingplassen. Den stod der fortsatt. Befolkningen i Øvre Årdal var tydeligvis lite kine på St. Hans, for vi så ikke et eneste bål (ryktene sa at bålet allerede var brent opp). Vi endte opp samme plass som dagen før, men det fantastiske livet [1] var forsvunnet. Maleren og fiskeren var sporløst forsvunnet. Vi vendte tilbake til en trang natt
Været ville ikke være med oss på tirsdag heller. Det var bare en ting å gjøre! Vi måtte jo selvfølgelig ha olympiske leker i friluftsbadet.

Til vår store fortvilelse fungerte ikke tidtakingen på vannsklien. Det ble mange alternative øvelser. Det ble tredobbel seier til gutta, mens Christin havnet på en solid sisteplass. Det gjorde henne lite, da hun var så fornøyd med å få vise seg i bikini, noe for så vidt gutta også var. Etter badingen klarte vi å gå på fjorårets supersmell. Fire idioter bestilte pizza på Torgloftet. Latterlige mengder ost igjen. Men, vi kjenner alle Trashie.. alt ble spist opp. Neste prosjekt var film. Øvre Årdal hadde ikke film, så vi måtte dra til Årdalstangen. Der hadde de heller ikke film, men noe mye artigere.

Bingo! For 50 smack fikk vi tre timer intensiv bingospilling. Kjøtta ble så ivrig at han var med på ekstrarunde. Ping vant 30 bucks på et “mellomstikk” (ikke spør!) Jeg hadde lagt nøye planer hva jeg skulle gjøre dersom jeg fikk bingo, men det ble bare til fantasien. Myggen klarte ikke å skremme oss vekk fra Øvre Årdal, vi slo til med en overnatting til.

Lom

Nå begynte stemningen å spille oss små puss, og vi ville vekk. Fortsatt drittvær. Turtagrø ble første mål, Sognefjell andre. Tåken gjorde at vi kjørte videre til Lom. En bygd med fet dialekt og frekke elver. Her så vi turneens første kjendis, Kjetil André Aamot, som hang på hotellet.

Vi fant oss lett campingplass, og koste oss med bål og pils. På bilde ser vi (bak fra venstre) Spiegel, Teddi og Kermit med Christin. Foran ser vi Kjøtta og Ping. Etter vorspiele sjekket vi utelivet. Var ikke i nærheten av Jotunheimens Ibiza, så det ble heller en trasig kveld på hotellet. Ping prøvde å sjekke opp noen babes, men uten den store suksessen.

Torsdag begynte endelig loppene i blodet mitt å gi gass. Allerede dagen før hadde jeg pekt ut et frekt 3-er strøk jeg måtte ta. Kledd opp i våtdrakt, klatresele, tau og med Pings Tropical 200 som mitt våpen var jeg klar for en hardcore raftesession. Klarte akkurat ikke å sticke landingen, men klarte å kave meg opp til land etter mye loking. Trolig et tragisk syn for tilskuerne. Tropicalen viste oss at den likte seg svært så godt, og det tok en god time før vi fikk den opp fra elven igjen. Forbanna strømmer.. Kjøtta fikk mersmak av playmorafting (noe som er langt fra rart), og kjøpte seg en redningsvest. Vi dro videre opp i elva og havnet på Flåklypa.

En liten plass med få hus. Kjente meg ikke litt igjen fra filmen engang. Raftingen ble vellykket. Elven var en 2-er elv, og alt var bare morsomt. Eneste skaden var Tropicalen som fikk seg en lite hull. Etter raftingen tok Ping og Kermit et foreløpig farvel med oss. Han dro til Oslo for så å dra videre til Kragerø. Resten av reisefølget satte kursen mot Sryn. Strekningen Lom - Stryn viste oss mange fete playmostryk, men vi droppet det uheldigvis. Jeg brukte bilturen til å fortelle livshistorien min til Christin. Uten suksess, den imponerte tydeligvis ikke. Kvelden ble brukt til sightseeing i Stryn sentrum. Jeg stjal et Carlsberg ølglass som rommet 1 liter, og vi hang ut på “Base Camp”. Kjartan hadde en buddy i Stryn og vi var heldige å fikk overnatte hos ham.

Endelig var det tid for snø igjen. Denne gangen med litt stil! Stryn sommerskisenter stod for dør. I mitt rette element (brett) fikk jeg testet ut en rekke kickere og rails. Det ble lite frikjøring, men jeg digget det. På slutten av dagen klarte jeg å få et skikkelig uheldig fall, og forstuet skulderen. Folven Camping sto for dør. Camp med alt; trampoline, pub, skatepark (lite brukt), livemusikk, butikk m.m. Jeg møtte på Helland og co. Det ble øl den kvelden. Traff på en svensk lesbegjeng som laget alle sine klær selv. Klærne het “Kheia”. Stilig.. Mens vi var på Stryn var det “Dragon Air Force Tour”, og et mesterskap i motorcross. Begge arrangementene hadde store navn, som f.eks. Ailo Gaup og Arild Brun Kjeldaas. otorsykkelgutta drakk spriten bar og kjørte på et hjul store deler av natta. Gale karer.

Lørdag våknet vi med en dårlig nyhet. Promillekontroll.. For meg gjorde det lite og ingenting, da skulderen ikke var i sitt ess.

Kjetil, Christin og meg dro heller å fikk testet superidyllisk klippehopping. Det tok tid før folket var edru og vi dro ikke opp i senteret før langt på dag. På vei ned fra senteret kjørte vi innom Videsæter for å spise rømmegrøt. Der traff vi en ny kjendis som vi fikk konversert en god del med, Ann Taylor. Hyggelig dame. Rømmegrøten til 75 smack smakte grusomt, og vi returnerte til Folven. Det var duket for ny fest. Beklageligvis ingen store sprell. Christin og meg valgte å sove sammen med Spiegel i håp om en litt mer menneskelig temperatur. Selvfølgelig upåklagelig.

Sorgens dag. Vi pakket og tok farvell med Helland og co, Tanja Hansen, Kjøtta og Teddi. Etter en lang kjøretur til Nå med snuten i hælene kastet jeg av Christin og satte kursen videre mot Sola. Etter en kjøretur på drøye 12 timer var både Spiegel og meg slitne. Vi sov godt hos mor i Solakrossen den natten. Første del av turneen var over.

Kristiansand

Natten ble ikke alt for lang. Den overutålmodige Zahl ringte meg. Han var klar for musikkfestival. Den stressende Madsen var selvfølgelig ikke like klar, men overraskende nok tok det ikke for mange timer før Spiegel var back on track. Forrige gang vi prøvde oss på Quart var i 2001. Det var kanskje den minst suksessrike turen ever. Vi kjørte ned, prøvde å sove i et parkeringshus, var ikke i nærheten av å klare å snike oss inn på konsertområdet, og reiste tilbake innen et døgn. I år skulle det bli annerledes.
Etter noen timer i Kristiansands gater traff vi på Knut og hans venner fra Asker. Når vi snakker om Asker snakker vi ikke om telt, så det ble leilighet til 20000.

Heldigvis var vi godt og vel 16 stykker, så det ble et overkommelig beløp per hode. Dagene på festivalen gikk litt på humpenslunken, så det blir bortimot umulig med referat dag for dag. Tirsdag var det ned på Gravane for å skaffe seg 5-dagers pass på svartebørsen. Den originale prisen var 1600, og jeg endte med å betale 1000. Grei deal. I løpet av uken klarte vi å gjøre mye hekkan på 7-eleven. Tror aldri jeg har møtt mer liberal betjening. Vi fikk “lov” til absolutt alt. Blant påfunnene var handlekurvkjøring, banan i lompe med majones, menneskelig iskjeks og retardshopping. Mye, mye latter.
Det ble også mye konserter. Jeg kan fort nevne The Roots, Massive Attack, Cardigans, Vivi, Equicez, Dirty Oppland, Looptroop, Clipse, Timbuktu, Ralph Myerz, Tomahawk, Röyksopp, Winta, Diaz og Turboneger. Mye bra og noe mindre bra. Min favoritt ble svenske Looptroop. Deres shoppingliftdance er fet. Sangen jeg kommer til å huske fra Quart 2003 er “Sean Paul - Get Busy”. Er fortsatt ikke lei den. I løpet av uka fikk vi også testet ut campinglivet med Morten, Johnny og noen babes fra Horten. Når vi snakker om campinglivet må vi for all del ikke glemme Seval.

En mer mumlende person er det lenge siden jeg har møtt. Han digget Iron Maiden, forgudet hjembygda Kvinesdal og levde for å røyke marihuana. Når vi ikke hadde mer Quart-packs [4] brukte vi campingtiden på rødsprit.

Helt kurant alternativ. Andre campingturister var Helge og de solbrente gutta fra Erfjord, Elisababes, Linda og sist men ikke minst Thomas, gutten som lever for Quart. 20-åringen hadde 5-års jubileum i år. Ikke dårlig! Om kvelden hadde vi en lei tendens til å havne på byen. Markens og Kick var vel de mest populære. Drittplasser. Heldigvis hadde jeg en grei tendens til å snike meg inn. Aner ikke hvordan.

Før jeg startet turneen visste jeg at det ikke blir skikkelig summerfeeling uten litt brohopping. Siste kveld inntraff, og brohoppingen hadde uteblitt. Det måtte jeg gjøre noe med. Etter Röyksopp kom Madsen og meg i uoverensstemmelser (tilfeldigvis på en bru). De som har sloss med Madsen vet at han kan være en utfordring. Hans lange høyre sendte meg hodestups utenfor brua. Kanskje ikke den høyeste brua i karrieren min, men trolig den morsomste. Det var tydeligvis ikke bare jeg som var varm og trengte et bad. Tilfeldig forbipasserende (les: Morten, Erfjordgutta osv.) kastet seg utfor brua i alle tenkelige formasjoner. Vanskelig å le så mye og svømme samtidig. Snuten kom, men gutta fra Calcutta var for kjappe for dem. Det ble påfølgende skriking og bading i byens fontener. I alt rabalderet klarte jeg å knuse en bit av ei tann. Ikke spør..

Noen kvelder havnet vi på nachspiel på hotellet til Yann, Andrew og Helge. Der eglet vi på oss en masse babes og hotellgjester. Tror Madsen fikk en idé om å opprettholde kontakten med noen av dem. Uken gjorde som den forrige, gav seg raskt. Det tok ikke mange dagene før søndagen meldte sitt inntog. Vet ikke om Spiegel var sur på meg eller hva, men hun ville at Zahlibaba skulle kjøre henne. Hun fikk viljen sin, og Zahlibaba kjørte hele veien fra Kristian til Sandnes. Peders og kino, en typisk søndag i Sandnes.

Takk..

Jeg må få benytte sjansen til å takke først og fremst Spiegel for å ha holdt ut i godt over 200 mil sammen med meg (se rute) uten så mye som en klage. Du betyr mye for meg! Christin vil jeg takke for at vi slapp å dra på homsetur. Det er alltid überschönt med en feminin deltaker på turneer. Glad i deg. Kjartan og Teddi, alltid hyggelig å være på tur med dere. Utrolig digg med noen som vet hva initiativ er. Ping er og forblir Ping. En turné uten Ping er som en pikk uten pung (funker ikke). Takk til JTB for å ha organisert frisk leilighet, for å ha kibbet all ølen som var igjen, og takk for at du sendte jakken min tilbake. Takk til Knut for at jeg kjenner deg som kjenner JTB. Takk til alle jeg møtte i løpet av to superfreshe uker. Zahlibaba og Madsen får ikke takk. Dere vet hvorfor

[1] Husk, vi snakker om Øvre Årdal, Jotunheimens Ibiza!
[2] Ok ok, noe overdrevet.. men ikke mye!
[3] XP er Coops egne produkter, som nå har fått navnet Xtra
[4] 12-pack CB boksøl

Nå har jeg ligget syk i over en uke, og er enda ikke blitt frisk. I dag hadde jeg bestilt time hos farmor for reparering. Der ble jeg servert en spesiallaget honningtoddy som skal skremme vekk alle ulumskheter! Har troen på farmor! Nå drar vi en gjeng oppover med destinasjon posthuset. Husk å følge med på kaskjer hva som skjer..

Etter noen anbefalinger kjøpte jeg “Paperboys - No Cure for Life”. Tror det skal ta meg litt tid før jeg begynner å like denne, men tenkte jeg måtte gi gutta en sjanse. Alis anbefalte dem tross alt..

Begynner å bli frisk nå, men er ikke helt 100%. I dag skal jeg på fire timer spinn, så jeg syns godt jeg kunne blitt frisk i en fart! Det var iallefall ikke legionella (som hypokonderen far fryktet).

Til helgen blir det farvelfest hos Tommy. Noen har forlatt gamlebyen, andre er på flyttefot *host*. Tommy tar en kortvissit på 15 måneder over dammen neste onsdag. Når det gjelder meg er forholdene litt usikre da Spiegel er på autokrankenhaus (situasjonen er ennå litt kritisk). Men nå må jeg komme meg vekk snart!

Fikk med meg en film her forleden. Mr. Deeds var akkurat det jeg forventet, søppel. Sandler var kanskje litt bedre enn han har vært før, men det hjalp lite. 2/10..

I morgen skal jeg ha eksamen i matte (prøve å forbedre min gamle karakter). Har ikke den store troen på meg selv, men vi får se. Miracles do happen!

Åhh.. det var godt å få ut litt pisspreik, men nå er det lunch. Lurer på hva som står på menyen; Verbatim eller TDK?

Her ser vi hvor fint Ole Kristian og meg hadde det på torsdag. Det er for tiden mildt, og våt snø, så det er ikke så veldig fett.

Det har vært dårlig med oppdateringer her i det siste, og verre blir det. Grunnen er at jeg ikke kommer til å blogge to plasser. Jeg har ikke helt bestemt meg hvordan jeg skal gjøre det, men nå kommer jeg først å fremst til å skrive på kaskjer. Går med en del ombygningstanker for dersum.com, men har som sagt ikke bestemt meg.